Arne Store

GODT ÅR!

2011-12-20T11:45:00.003+01:00

Godt år til alle dem i Suki.

Godt år til folk i Kvikkjokk,

til dem som bor i Byluft,

Tappeluft og Paddeby.

Til alle bak de forvrengte, gamle navn.

Der hatet aldri fikk grobunn

og ingen skyter på veiskilt.
Bourre ođđajahkki!

Jula

2011-12-20T09:11:00.000+01:00

I det store og det hele så liker jeg julen ...

På sin klønete måte prøver den å nærme seg Fred og Godvilje.

Men den blir mer klønete for hvert år.

Edward Morgan Forster

Bilen. Den egentlige.

2011-12-20T09:04:00.005+01:00

SOMMEREN 2011

2011-09-10T16:54:00.003+02:00

- Ka syns du om sommeren i år, Charlie?
- Skrekkelig. Grusom. En lang, lang lidelse.
- Men det e jo den fineste vi har hatt i manns minne!?
- I manns minne, ja. En mann husker jo bare det han vil. Vi hunder husker alt. Absolutt alt.
- Synes du overdriver litt nå. Husker du hvor du var sist vinter, for eksempel?
- Selvsagt. Jeg var på vinterferie i tre dager. Herlig. Alene i januarmørket i minus 30. Den vinteren glemmer jeg ikke.
- Det var da du rømte, ja...
- Hvordan skulle jeg ellers fått meg noen fridager? Dere mennesker kan være umenneskelige. Vi dyr er jo bare dyriske.
- Synes ikke du skal klage over litt sommervarme. Jeg kan for eksempel kose meg i 80 varmegrader i badstua.
- Jeg har huset mitt rett utafor saunaen din, så jeg vet nok at du kommer stønnende ut etter bare noen minutter. Hva med et opphold der inne i TRE MÅNEDER? Hæ? Da ville du kanskje forstått litt av hvordan denne sommeren har vært for en polarhund, en ekte husky. Forferdelig. Et glohett helvete. Et...
- Kom, så går vi hjem.
- Forresten, har du flere frosne laksehoder i fryseboksen?

Skoene i Auschwitz, 22. juli 2011

2011-07-24T10:23:00.004+02:00

(Full størrelse: klikk på bildene)

Cantate for Utøya

Millioner av uskyldige mennesker tok sine siste steg her. Uniformerte menn ba dem ta av seg skoene før de ble sendt i døden. Millioner av mennesker. Unge og gamle, kvinner og barn, syke og gravide, stille og gråtende. Mennene som åpnet boksene med gift og slapp døden ned gjennom takventilene, hadde lært at de som ropte i dødsangst og klorte seg til blods i betongveggene, var undermennesker. De måtte tilintetgjøres av frykt for at de ville bli tallmessig overlegne. Disse fremmede menneskene ville true den ariske sivilisasjonen. Gjennom intens og langvarig agitasjon ble det skapt frykt for disse menneskene. Fremmedfrykt. Og hat.

Møte med ti tusen år

2011-07-02T20:56:00.009+02:00

Prolog ved åpninga av Ceavccegeadgi kulturlandskap i
Unjárga, juli 1993.

Hvor lenge er Ti Tusen År?
Hvor synlige er ti tusen år
   når man kan kjøre Mercedes på
   asfaltert vei
   der havet sto?
Hvor langt er Ti Tusen År
   når man kan fly over
   de gamle offerringene
   med lydens hastighet?
Data-tidens flyktige spørsmål møter taushet i steinura
ved Ceavccageadgi.
Tusenårig magi er ikke innstilt
på kommersielle frekvenser.
Hvilket forretningskonsept kan dette
unnselige landskapet ha?
Intet Akropolis som kan gi avkastning
for et turisthotell.
Ingen marmorsøyler som monumenter
over kalde herskere.
Hva er da prisen for Ti Tusen År?
Bare stillhetens.
For den magiske kraften i steinringene
rundt Ceavccageadgi påvirkes ikke
av pengemessig rikdom.
Bare av uforstand og griskhet.
Et fem tusen år gammelt steinsøkke
for fangstredskap,
lagt som tjeldens egg i løs morene
ved Ceavccageadgi.
Løftet opp av isgang og landskapsheving.
Et steinkast, og det er borte.
På et sekund.
Bare ringene i vannet ligner
strandlinjene som
havet bygde opp gjennom årtusener.
Men gå langsomt!
Samisk jernalder. Sekelskifter. Kriger. Invasjoner. Folkevandringer.
Det er lett å trå over ildstedet
der sel og fugl ble tilberedt
sju tusen år før Kristus.
Blikket kan lett overse det kunnskapens univers
som ligger nedlagt
i tre hundre samiske graver i ei helleur.
Stein på stein.
Lagt i ærefrykt og kjærlighet.
Gjennom ti tusen år.
Bautasteinens lange skygger
dempes av jetflyenes
kondens-striper på sørhimmelen.
Reist som et symbol på kunnskap
og oppofrelse.
På menneskets plass
i kretsløpet.
I takknemlighet til landets og havets
gavmildhet.
Til hyllest og lovprisning for den natur
mennesket tror seg uavhengig av
etter ti tusen år.
Gå dit.
Lytt til havets tunge sukk.
Lytt til austavindens sus i lyngen.
Lytt til larmen fra lydens hastighet.
Og spør deg:
Hvor lenge er Ti Tusen År.

Støttedikt te ho Guro

2011-01-18T17:17:00.000+01:00

(Fritt etter Harald Sverdrup)

Jævla vardøværinga!

Fær omkring og rope om pæng

enda det bare e en krig dem træng

Kast dæm på Gassanjarga hele gjengen!

Jævla karasjok-væringa!

Fær omkring og suge på staten

Man sku ikke tru dæm hadde te maten.

Kast dæm på Gassanjarga hele gjengen!

Jævla fjordsama!

Slepp inn på alle høyskolan i landet

Uten å ha lært sæ det grainne

Kast dæm på Gassanjarga hele gjengen!

Jævla fjellfinna!

Fær omkring med hua på haue

og sende SMSa og drapstrue

Kast dæm på Gassanjarga hele gjengen!

Ode til Sør-Varanger

2010-12-28T08:55:00.003+01:00

MANN FOR SIN HATT

2010-11-29T20:00:00.001+01:00

”Halve byen” hilser når Kurt Wikan fra Pasvikturist er i Murmansk. Både mannen, barten og hatten er velkjent for sitt blide ytre. Sorg og raseri var imidlertid Kurts reaksjon da hatten hans ble stjålet fra hotellet. Mens han inntok et lett måltid, med hatten forsiktig plassert på en polstret stol, har en langfingret person sett sitt snitt til å tilegne seg en meget særegen hatt.

- Hatten er min identitet, sier Kurt, og forlanger at den skal skrives med stor H. Med hele sin pondus gikk han direkte til hotellets sikkerhetstjeneste og ba dem finne Hatten. Der var reaksjonen spontan: Serveringsstedet ble finkjemmet, og deretter ble opptakene fra alle overvåkingskameraer avspilt.

– Vi har opptak av tyven, men han har forlatt hotellet, sa de. – Men ta det med ro, vi finner hatten din.

Etter en time med nervøs kaffedrikking, merker Kurt en tung hand på sin skulder. Der står en velvoksen politimann med hjelm og automatvåpen. – Du får hatten din om fem minutter, brummet han.

Nøyaktig fem minutter senere blir Kurt bedt om å komme utenfor hotellet. Der står to politimenn, også de med hjelm og tunge våpen. I mellom seg har de en meget beskjemmet russer – med hatt.

- Vil du anmelde saken? spør de bevæpnede.

- Nei, smiler den godslige pasvikdølen. At en flere mann sterk politistyrke finkjemmer Murmansk by etter Hatten – og leverer den på døra – får greie seg. Men så er det jo ingen hvilken som helst Hatt som skulle tilhøre hvemsomshelst.